Når det regner og er grått ute blir jeg spesiellt glad av å se på disse bildene. Alt fra i fjor sommer virker så langt bort akkuratt nå, solen, og varmen og stemningen og ikke minst menneskene. Den tiden virker ekstra langt vekk som et dust minne også fordi disse menneskene har flyttet, så vi kan ikke le og tulle som vi gjorde hver dag. Det gjør meg litt trist, og får meg til å savne dem mer. Jeg håper sommeren nå blir fyllt av like mye latter og fine stunder med disse menneskene og alle de andre nye vennene jeg har fått. Jeg håper når det blir grått at jeg kan se på bildene fra i år å le av de forskjellige sammtalene vi hadde eller hvor fulle og teite vi var eller hvor jævla fint og bra vi hadde det.
Er sikker på at sommeren i år blir superfin den også, når den bestemmer seg for å dukke opp.